Til helga skal jeg treffe igjen klassen min fra ungdomsskola. Vi var ferdige for 30 år siden og noen av disse har jeg ikke sett siden. Det blir spennende å se om vi "klikker" oss sammen i de samme gamle gruppene vi var i den gang. Når vi møter mange ukjente har vi en tendens til å trekkes mot de vi kjenner litt fra før - det blir liksom tryggest på den måten. Samtidig glemmer vi nok at vi dermed kan gå glipp av å bli kjent med noen nye.
Bildet er av rådhuset i München. Det er nok litt mere schwung over dette enn de fleste norske rådhus. Når jeg er i det store utland og ser slike flotte byggverk lar jeg meg imponere og samtidig dvele litt ved det faktum at Norge er fattig på slike byggverk. Det skyldes vel at vi faktisk var et U-land inntil for ca 100 år siden, men også det at vi ikke har hatt noe særlig adelsskap og folk med ressurser til å bygge slikt. Hos oss er det vel først og fremst kirken som har hatt ressurser til dette jf. stavkirkene og bl.a. Nidarosdomen.
Samtidig tenker jeg at disse byggene ble satt opp i en tid hvor det var stor forskjell på fattig og rik. Og jeg lurer på hvordan det var å være en fattig tilskuer til en slik bruk av penger.
